Viser arkivet for stikkord solidaritet

Kamp mot ran i psykisk helsevern

KAMP MOT RAN I PSYKISK HELSEVERN
Solidaritet med ransofrene i psykisk helsevern. I årets 1. maitog gikk jeg bak parolen Sammen er vi sterke – likeverd – solidaritet.
1.maimodusen sitter fortsatt i meg og forsterkes da jeg leser avisinnlegget : «Ranet ingen bryr seg om. I forrige uke forsvant en av landets beste og mest veldrevne psykiatriske enheter. Nedleggelsen av alderspsykiatrisk avdeling på Gaustad er et ran fra en av samfunnets mest utsatte grupper.
Hvor er solidariteten med ransofrene i psykisk helsevern i de 364 dagene mellom 1. mai ? Kunne nedleggelsen vært unngått med engasjement og kampvilje i fagforeningene, pårørende- og brukerorganisasjonene ? Grupper i psykisk helsevern har i liten grad sterke pårørende- og pressgrupper som ivaretar dem. Dette vet Ahusledelsen og dette vet de å utnytte. Derfor svinger de sparekniven over enheter hvor ingen protesterer.
Det er en stor skam at brukerorganisasjonene er blitt holdt utenfor beslutningsprosessen og ikke fått en sjans til å uttale seg. Loven om helseforetak prgr. 35 beskriver brukerinnflytelse slik : «Regionalt helseforetak skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester og andre tjenester etablerer systemer for innhenting av pasienters og andre brukeres erfaringer og synspunkter». Er dette lovbrudd ?
Mental Helse Stovner har utallige ganger gjennom avisinnlegg etterlyst engasjement og kampvilje hos faggruppenes fagforeninger (fagorganisasjonene til de ansatte i psykisk helsevern), politikere, bruker- og pårørendeorganisasjoner uten å få respons.
Mental Helse Stovner foreslår at faggruppenes organisasjoner, alle pårørende- og brukerorganisasjonene, helsepolitikere og andre sympatisører kommer sammen og danner pressgrupper mot ran i psykisk helsevern.
Sammen er vi sterke !
Gunn Pound
Leder Mental Helse Stovner

Positive toner fra AUF

Når jeg var aktiv i Unge Venstre på slutten av 90 tallet var AUF svært kritisk til Unge Venstre sin politikk, da spesielt på rus. I Valgkampen 1997 kjørte de en organisert kampanje for å hindre Venstre i å gjøre et godt valg med den begrunnelse at vår ruspolitikk ville ødelegge landet. Nå har takk og pris mye skjedd siden den gangen og det vi sto for den gangen har blitt rimelig akseptert blant befolkningen i landet. Det var derfor gledelig å lese BA på nett den 20. januar der den nye lederen for AUF I Bergen Øystein Hassel sier at Norge trenger en ny ruspolitikk. Han ønsker å gå i retning det Unge Venstre og Venstre lenge har talt for, nemlig en radikal forandring fra den mislykkede politikken som kjøres i dag.

Han sier blant annet: Dagens ruspolitikk er feilslått. Når Norge og Bergen ligger på europatoppen i overdosedødsfall, og når den narkotikapolitikken vi har nå ikke fungerer, må vi prøve noe nytt
Jeg kunne ikke vært mer enig med han, men det er bare trist at hans egent parti ikke er på bølgelengde? De siste 8 årene har ikke den sittende regjeringen vist tegn en mer human ruspolitikk, tvert der imot.

Øystein Hassel viser også flere lovende tegn. Når det gjelder hans egne parti sin iver etter å overstyre lokaldemokratiet når det kommer til skjenkesaker, sier han følgende: Dette er et prinsipielt spørsmål. Bergen AUF mener det er et demokratisk problem at ikke det lokale selvstyret avgjør når skjenkestopp skal være. Vi er for lokal differensiering, og har faktisk gått inn for total oppheving i vedtaket.

Det er bare så synd at han er med i et parti som er mer interessert i å styre hele Norge fra Oslo, enn å gi borgerne rett til å bestemme lokalt. Lokal selvstyre har aldri vært eller kommer til å bli en kampsak for Arbeiderpartiet.
Øystein Hassel er inne på gode tanker, men jeg tror kanskje han bør vurdere å bytte parti. Ingen av disse standpunktene tror jeg kommer til å vinne igjennom på Arbeiderpartiets landsmøte. Sjansen for dett er like håpløs som Eskil Pedersen sin kamp for asylbarna. Uansett skal han ha lykke til med kampen.

Følg meg på Facebook
Følg meg på twitter

Ja til demokrati - ja til republikk

Bli med i kampen mot monarkiet på: Antimonarkistisk Forum

Følg meg på twitter

Lavkarbo - egotrip til helvete?

Om alle skal trumfe i seg egg, bacon, rødt og kvitt kjøtt, smør, rømme og ellers alle slags animalske godsaker, så er vel jordas areal alt for knapt til å fø alle dyra som må gå med til dette lavkarbo-kostholdet, om ein også vil produsere grønnsaker, frukt og andre palnteprodukter. Kva om det arealet som no går med til å dyrke poteter, ris, mais, bygg, rug og andre planter heller må nyttast til beiteland for dei dyra som skal bli til lekkerbisken for lavkarbo-fantastane? Da blir det truleg skikkeleg mange menneske i fattige land som får oppleve hungershelvetet i langt sterkare grad enn i dag. Å praktisere eit lavkarbo-kosthold kan neppe seiast å vere særleg solidarisk med folk omkring i verda som opplever knapphet på mat for seg og sin familie.

Fordelingssirkuset

Trolig ønsker de fleste nordmenn å opprettholde lik adgang til velferdssamfunnet, med sine universelle løsninger. Det er denne modellen de fleste av oss er vokst opp i og har bidratt/bidrar til. Jeg vil tro at det at vi har bidratt gjennom skatten gjør at størstedelen av nordmennene er negative til brukerbetaling for velferdstjenester.

Men kanskje er tiden inne for å tenke nytt? Kanskje er det ikke gratis eller nesten gratis tjenester til alle som er den mest solidariske løsningen? Jeg tror ikke det er det. Er det solidarisk å sende barnetrygd til millionærer? Vi burde sette i gang et prosjekt for å undersøke om flere ytelser kan inntektsreguleres eller avskaffes for folk med høye inntekter. Til gjengjeld kan ”de som sitter nederst ved bordet” prioriteres. Det vil si samfunnets svakere og de med lave inntekter – de som trenger det mest.

Velferdssamfunnet koster. Og det blir ikke bedre av at vi kaster penger etter folk som ikke trenger dem. Det er det ingen god moral i. Et solidarisk samfunn hjelper sine svake. Et samfunn som ikke prioriterer de svake, men deler ut penger til alle uansett er usolidarisk.

Vi må redusere de offentlige utgiftene. Færre og reduserte offentlige oppgaver reduserer samtidig behovet for byråkrati. Stat og kommune kan med fordel reduseres i omfang. Greier vi å skape en mindre stat har ikke det offentlige lenger samme behov for inntekter heller. Skatter og avgifter kan settes ned for oss alle. En mer solidarisk velferdsmodell – hvor universelle løsninger erstattes med en modell hvor de svakeste prioriteres – er et stort steg i riktig retning.

Det er kun de færreste nordmenn som trenger å være klienter og motta penger av staten. Hva er det for slags menneskesyn som ligger bak når man vil gjøre flest mulig til svake som skal forsørges av andre? De fleste kan og vil klare seg godt selv. De burde ikke motta penger fra staten. Det er bare å sette dem i stand til det. La folk slippe å bli flådd av skattevesenet. Det er absurd først å bli tvunget til å skulle betale skyhøy skatt og deretter motta barnetrygd eller andre universelle ytelser. La oss stoppe det sosialistiske fordelingssirkuset.

Velferd etter behov bør ikke kun gjelde ytelser. Vi bør også se på brukerbetaling. Når tjenester er helt eller nesten helt gratis, tar mange heller i mot for mye enn for lite av dem. Uansett om det er hjemmehjelp eller andre områder vil en inntektsavhengig brukerbetaling være sunn, slik at folk ikke belaster det offentlige uten å tenke over om tjenesten er nødvendig, eller om det er andre måter å dekke sine behov på. Hvorfor skal mangemillionærer få hjemmehjelp billig av kommunen? De kan leie inn den hjelpen de trenger. I hvert fall skal de ikke ha noen billigere ytelser fra det offentlige enn det ville kostet dem å kjøpe tilsvarende tjeneste privat. Poenget er å fjerne unødvendige tjenester fra det offentlige. Fordelen er at skattene da kan reduseres. Lavere skatt setter den enkelte familie bedre i stand til å foreta egne valgmuligheter for å dekke sine behov.

Jeg forstår at mange mottar tankene om høy brukerbetaling og målrettede ytelser med skepsis. Det blir malt mange skremmebilder av at folk i fremtiden ikke vil ha råd til å gå til legen og at det vil gå ut over de svakeste. Jeg har hørt det før: Brukerbetaling har en sosial bakside. Det ser vi tydelig som en konsekvens av brukerbetalingen for å gå til tannlegen. Men det er altså ikke det det handler om. Det handler nettopp om å prioritere de svake samtidig som vi kan gi litt mer frihet til dem som kan klare seg selv. Mindre fordeling – mer velferd – mer solidaritet.