Viser arkivet for stikkord dyrevern

Roald Amundsen og Sydpol-hundene

*Sydpolekspedisjonen skaffet Roald Amundsen verdensberømmelse. Men mange av trekkhundene ble mishandlet eller drept. Det fremgår av Amundsens egen beretning i hans bok Sydpolen. Alle sitatene nedenfor er hentet fra den boken. Det vil være fint om dyrevenner, kunstinteresserte etc. tar initiativ til å reise en skulptur som viser hundemishandlingen. *

Først litt om avlivingen av hunder: Etter 10 dager på marsjen til Sydpolen, ble den første hunden skutt. Det var hunden Bone. ”Den var for gammel til å følge, hang bare igjen og hindret,” forteller Amundsen. ”Få dager senere ble en gravid tispe, Jaala, drept. Hun ble lagt på toppen av et depot, ”og ved siden lå de 8 små, som aldri hadde fått se dagens lys.” Den neste hunden som ble avlivet var Lussi. Også hun ble etterlatt som matreserve.

Det var ikke meningen at alle hundene skulle være med til polpunktet. Etter at ekspedisjonen hadde kommet seg opp i høyden mot Sydpol-platået, ble det foretatt en masseslakt. Denne var tilpasset behovet for trekkraft og proviantbehov etc. ”24 av våre dyktige kamerater og tro hjelpere var utsett til å lide døden. Det var hårdt, men det måtte så være. Vi var enige om intet å sky for å rekke vårt mål,” skriver Amundsen. ”Skudd fulgte på skudd – uhyggelig lød det utover vidden.” Dette stedet ble døpt Slakteren. Hunder og menn fortærte etter hvert noe kjøtt, og 14 tiloversblevne skrotter ble samlet i en haug med tanke på tilbaketuren fra polpunktet.

Etter at Sydpol-farerne hadde nådd Polen, ble hunden Helge avlivet. ”Uten vrøvl hadde den trukket fra morgen til kveld og vært et lysende eksempel i spannet. Men i den siste uken var den falt rent sammen og der var ved vår fremkomst til Polen kun en skygge av gamle Helge tilbake. Den gikk bare og slang i seletøyet og gjorde absolutt ingen nytte. Et slag i skallen, og Helge hadde opphørt å leve.”

På hjemveien fra Polen, ble en av Amundsens egne hunder slått i hjel. ”Det var Lasse, min egen kjær hund, som måtte til. Den hadde slitt seg ganske ut og var ikke mere verdt.” Neste dag ble hunden Per drept. ”Et lite slag av øksehammeren var nok. Uten å gi en lyd fra seg falt det uttærte dyr sammen.”

Også hunden Frithjof ble slaktet på hjemveien. ”Den hadde i den senere tid vist ganske besynderlige tegn på åndenød. Så generende ble dette tilslutt for dyret, at vi bestemte oss til å gjøre det av med det. Således endte tapre Frithjof sin løpebane. Ved parteringen viste det seg, at lungene var fullstendig innskrumpet.”

Hunder kom bort
Noen hunder kom bort fra polfarerne. Like etter at Amundsen og hans menn hadde lagt i vei innover mot Polen, ble hunden Neptun sloppet fri. ”Den var så fet, at den ikke kunne følge med. Vi var sikre på, at den skulle følge etter oss. Men den kom ikke. Vi antok da at den hadde vendt om og satt kurs for kjøttgrytene. Men merkelig nok hadde den ikke det heller. Den hadde ikke vist seg ved stasjonen. Det er helt gåtefullt, hvor dyret ble av.” En annen hund, Majoren, forlot ekspedisjonsgruppen nokså nær polpunktet. ”Den var svært utslitt og gikk vel bort for å dø.”

Hunder kom også bort i forbindelse med sledefarter som ble gjennomført før selve ferden til polpunktet. Hunden Cook hadde fått et sår på det ene benet og kunne ikke brukes for sleden. Den ble da sloppet. ”Tanken var visstnok den, at hunden ville følge etter. Men den lot til å ha en annen oppfatning av saken. Den viste seg ikke senere.”

Enda verre skjebne fikk kanskje hundene Madeiro og Tom. ”Begge disse har sannsynligvis falt ned i en sprekk… Disse sprekker var ikke dype, men steile, så hunden ikke kunne komme opp uten hjelp. De to hunder, jeg nevnte, har uten tvil funnet sin død på den måten. En langvarig død, når man betenker, hvor seiglivet en hund er.”

Slit og sveper
En rekke hunder var utsatt for mye slit, ikke minst i løs og dyp snø eller i bakker. Det kunne dessuten være meget kaldt. Amundsen gir uttrykk for at kulden kan ha hatt hovedskylden for at enkelte hunder døde.

Endelig må nevnes at det ble brukt sveper. Under vinteroppholdet, mens man ventet på å legge ut på selve Sydpol-turen, ble det laget mange sveper, to til hver av mennene. Svepene viste seg å være utmerkede. ”Var det så, at man brukte bare snerten, ville den holde uendelig. Men man nøyer seg som regel ikke lenge med den. Når der skal ”konfirmeres”, som det heter, er det, at skaftet brekker.” Amundsen forklarer hva en konfirmasjon betyr: ”En konfirmasjon foretas gjerne, når en eller annen synder har slått seg vrang og ikke vil lystre. Den består deri, at man benytter den første anledning når sleden stopper, til å gå opp mellom hundene, ta ut den trossige og så denge den med skaftet. Disse ”konfirmasjoner” kan, når de går ofte på, kreve mange skafter.”

Tor
La meg til slutt gjengi et utdrag av Roald Amundsens beretning om hvordan hans egne 5 utslitte hunder ble drevet til det ytterste under en sledetur hvor man la ut depoter for ferden til Sydpol-punktet: ”Svepen hadde for lengst opphørt å forskrekke dem; når jeg prøvde å slå på, klumpet de seg bare sammen og søkte å beskytte sine hoder best mulig; kroppen var det ikke så farlig med. Ja mange ganger lyktes det aldeles ikke å få dem i gang, så jeg måtte hente hjelp til dette arbeide. To skjøv sleden fremover og den tredje pisket på…”

Det er interessant å lese en refleksjon Amundsen gjør omkring mishandlingen: ”Jeg tror jeg kan si, at jeg elsket mine hunder under normale forhold, og følelsen var visstnok gjensidig. Men forholdene som de nu artet seg var ikke normale. Eller var det muligens meg, som ikke var normal? Jeg har ofte senere tenkt, at det virkelig var så. Det daglige slit og målet jeg ikke ville gi opp gjorde meg brutal. For brutal var jeg, når jeg tvang disse 5 skjeletter til å hale den altfor tungt lastede slede.”

Han kommenterer hunden Tor spesielt: ”Det går ennu i meg, når jeg husker Tor, en stor, fin, glatthåret hund utstøte sine klagehyl under marsjen, noe man ellers aldri hører av en hund i arbeide. Jeg forstod ikke meningen. Eller ville kanskje ikke forstå den. Frem ble han drevet – frem til han stupte. Da vi parterte den, fant vi, at hele dens bryst bestod av en eneste verkdannelse.”
Noen bør ta et initiativ til å få reist en skulptur av Tor. Et slikt kunstverk kan kanskje få folk til å vise større forståelse for hunder og andre dyr. Skulpturen kan reises utenfor Fram-muséet eller i skolegården på Roald Amundsen videregående skole, eventuelt i Alta – som en påminnelse til alle som deltar i Finnmarksløpet.

Kåre Knutsen

Rasmus Hansson, en cola-automat i vranglås

For mer enn en måned siden stilte jeg spørsmål til biolog Rasmus Hansson om smertevoldende dyreforsøk. Jeg spurte om hvordan han, i fall lykken stod ham bi til høsten, ville argumentere på Stortinget for partiets programpost om forbud mot dyreforsøk som medfører smerte, stress og angst. Jeg fikk ikke svar. For bortimot to uker siden gjentok jeg spørsmålet, og fikk opplyst at han ville svare snart, men jeg venter fortsatt.

Siste gang føyde jeg til 4 andre spørsmål: Ville han i tråd med programposten om dyreforsøk også foreslå på Stortinget et forbud mot fangst og ringmerking av fugl? Jeg spurte også om han på Stortinget ville argumentere for partiets standpunkt om forbud mot fangst av hval og sel. Jeg har nemlig fått inntrykk av at Hansson stiller seg skeptisk til et slikt krav. Hansson har gitt sin tilslutning til vanlig jakt, og en må regne med at småviltjakten ofte er lystjakt. På denne bakgrunn ville jeg vite hvordan Hansson greier å harmonere sitt jaktsyn med partiets prinsipielle syn om ”solidaritet med dyr”. Er lystmord et uttrykk for solidaritet? Jeg opplyste imidlertid at Hansson synes å være sterkt mot skadeskyting, og ba ham i denne forbindelse oppgi hvilke konkrete tiltak han ville foreslå på Stortinget for å begrense dyrs lidelser under det årlige blodbadet i skog og fjell. Heller ikke på disse 4 tilleggsspørsmålene har jeg fått svar.

I avisen Vårt Land 11.7. har Hansson gått i rette med politikere som ikke uttaler seg tydelig. På spørsmål fra avisen om hva han tenker når han hører politikere lire av seg den ene byråkratiske formuleringen etter den andre, svarer Hansson: ”Jeg tenker at de er aktverdige mennesker som er blitt politiske cola-automater.” Vel, det spørs om ikke Hansson er en cola-automat som er gått i vranglås. Kanskje hjelper det at jeg nå slår litt.

Velgerne har krav på å bli informert. Og de organisasjonene som prøver å veilede velgerne, bør ha tilgang til relevant informasjon.

Kåre Knutsen

P.S.
Under overskriften ”Uklarheter om dyrevern i Miljøpartiet” følger her de 5 spørsmålene jeg stilte til Hansson for bortimot 2 uker siden. Her får man et mer utfyllende innblikk i hva saken dreier seg om.

Uklarheter om dyrevern i Miljøpartiet.

Miljøpartiet De Grønne legger stor vekt på dyrevern. Fint! Men det er enkelte uklarheter. Jeg tillater meg å stille fem spørsmål til partiets førstemann på Oslo-listen, biolog Rasmus Hansson.

1. I Arbeidsprogrammet for Miljøpartiet 2013-2017 står det at partiet vil: ”Forby smertevoldende dyreforsøk og dyreforsøk som forårsaker stress og angst.” Bra. Hvordan vil Hansson, i fall lykken står ham bi til høsten, argumentere på Stortinget for partiets programpost om forbud mot smertevoldende dyreforsøk og dyreforsøk som forårsaker stress og angst? Jeg har tidligere spurt Hansson om det samme, men etter det jeg kan se, har jeg ikke mottatt svar. Nå håper jeg å få svar på dette spørsmålet, og likeledes de andre jeg her stiller.

2. Vil Hansson, i tråd med programsitatet i foregående punkt, foreslå på Stortinget at fangst og ringmerking av fugl skal bli forbudt? Den norske forskningen som utøves ved fangst og ringmerking omfatter årlig om lag 250 000 fugler, og de risikerer å bli utsatt for smerte eller stress og angst.

3. I Arbeidsprogrammet for Miljøpartiet står det at partiet vil: ”Forby all fangst på havpattedyr som hval og sel”. Ypperlig. Men jeg får inntrykk av at Hansson stiller seg skeptisk til et slikt krav. (Miljøpartiet De Grønne. You Tube. Årets grønne debatt, slutten.) Vil Hansson argumentere for partiets standpunkt på Stortinget?

4. Hansson er for vanlig jakt i norsk natur, dersom den ikke fører til reduksjon i bestanden. Han fremhever at jakten skal skje på en tvers igjennom anstendig måte, og en må gå ut fra at han her har skadeskyting sterkt i tankene. Men han godtar altså jakt, og en må regne med at særlig småviltjakten ofte er lystjakt. Mitt spørsmål er hvordan Hansson greier å harmonere sitt jakt-syn med Miljøpartiets prinsipprogram, hvor det fremgår at partiet ønsker å utforme en politikk som er basert bl.a. på ”solidaritet med dyr”. Er lystmord et utrykk for solidaritet?

5. Hansson bør opplyse hvordan han vil bidra til at jakten blir anstendig med hensyn til skadeskyting. Jeg nevner noen forslag: Skyting mot vilt skal foregå i liggende stilling, og det skal være forbudt å skyte mot dyr eller fugler som er i bevegelse. Disse to forslagene kan selvsagt ikke gjelde når en jeger forsøker å avlive vilt som han allerede har skadeskutt. For å gjøre jegerne bedre i stand til å avlive skadeskutt vilt, skal den nåværende skyteprøven utvides med obligatorisk skyting i stående stilling mot bevegelige mål, både for rifle og hagle. Ettersøkshund skal være tilgjengelig ved alle typer jakt. Videre skal det være harde kondisjonstester umiddelbart før alle skyteprøver, og det skal ikke være anledning til omskyting samme år. Utvidet jaktoppsyn. All skadeskyting som oppsynet oppdager skal politietterforskes. Hyppige rus-tester. Jeg minner om Miljøpartiets prinsipprogram hvor det fremgår at dyrene skal ha ”frihet fra menneskelig påført lidelse”. Spørsmål: Hvilke konkrete tiltak vil Hansson foreslå på Stortinget for å begrense dyrs lidelser under det årlige blodbadet i skog og fjell?

Kåre Knutsen

Dyrevernet på flyttefot

Mange mener at ansvaret for dyrevern bør flyttes ut av Mattilsynet. Begrunnelsen er at Mattilsynet prioriterer maten, dyrene kommer i andre rekke. Til stadighet kreves det at dyrevernet må utgjøre et eget organ. Jeg er enig i at det er behov for en omorganisering, både av arbeidet med utarbeidelse av regler om dyrevelferd, kontroll med at reglene overholdes og praktisk innsats. En utredning bør snarest settes i gang, ikke minst er det viktig å klarlegge hvordan etaten kan organiseres ute i distriktene, og hvordan det kan bli et effektivt samarbeid med politiet.

Det er også et utbredt krav at det organet som tar seg av dyrevern ikke skal være underordnet Landbruksdepartementet, slik Mattilsynet er nå. Begrunnelsen for en frigjøring fra Landbruksdepartementet er nok ofte at dette departementet har en tendens til å stanse dyreverntiltak som kolliderer med bøndenes interesser.

Jeg er enig i at dyrevernet ikke bør sortere under Landbruksdepartementet. Men det spørs om noe er vunnet ved en flytting til Miljøverndepartementet, slik mange foreslår.

Og mannen ville fra nissen flytte,
men reisen ble dog til liten nytte,
for høyt fra vognlasset nissen lo,
vi drar til nisseland nummer to.

Det er mye bra å si om Miljøverndepartementet. Men en bør gjøre seg klart at etter en overflytting dit, vil Miljøverndepartementet i realiteten ikke få styre dyrevernet alene. Landbruksdepartementet vil nok kreve en hånd på rattet, f. eks. i form av en underforstått regel om at deres departement og samarbeidende organer skal konsulteres tidlig i utarbeidelsen av viktige nyordninger. Dette i tillegg til at Landbruksdepartementets organer kan få frem sitt syn via reglene om høring. Og uavhengig av alle regler vil ethvert stridsspørsmål mellom de to departementer hurtig bli en sak for Regjeringen eller de politiske partiene. Sammenlikn f. eks. med de diskusjonene som foregår forut for konfliktfylte miljøpolitiske avgjørelser.

En bør også merke seg hva slags bondeinteresser som Miljøverndepartementet vil måtte hanskes med etter at det overordnede ansvar for dyrevernet er overført fra Landbruksdepartementet. Bøndenes interesser er i mange tilfeller dypt sammenvevd med interessene til millioner av forbrukere som ønsker billige animalske produkter. Når en har dette klart for seg, innser en at Miljøverndepartementet i forhold til fabrikkmessig husdyrhold, ofte vil bli en saksbehandler for høyere makter som er opptatt av utsiktene for et godt valgresultat.

For å få et inntrykk av hva vi kan vente oss etter at Miljøverndepartementet eventuelt har overtatt det overordnede ansvar, er det også viktig å iaktta hvordan miljøvernetaten i dag forsømmer seg i forhold til dyr. Det er nemlig slik at Miljøverndepartementet allerede har et visst ansvar for _ville _dyr. En merker seg særlig at viltloven administreres av dette departementet. Det får dermed ansvar for jakt og fangst og dessuten innfanging og ringmerking av fugl. Nevnes bør også at Miljøverndepartementet skal være pådriver overfor andre myndigheter når det gjelder regjeringens mål.

La oss se litt nærmere på Miljøverndepartementets holdning til jakt, særlig elgjakten. Mange elger utsettes for store plager under jakten. Selv etter et mønstergyldig sideskudd mot en voksen elg hvor begge lunger blir perforert, vil dyret gjennomsnittlig tilbakelegge 65 meter før det faller. Skudd kan i visse tilfeller ende i vomma, og elgen kan da leve i flere timer. Skudd i ryggmargen gir lammelse av musklene, men ikke bevissthetstap. Skudd i nakkesøylen gir rask død, men dersom en feilberegner plasseringa av nakkesøylen med 3 cm kan en skyte av luftrøret. Dyr som er truffet men unnslipper jegeren, risikerer en langsom død på grunn av betennelse i såret eller manglende næringstilgang. Også under småviltjakten er det skadeskyting, f. eks. ved at ryper unnslipper med hagl i kroppen. Men Miljøverndepartementet gjør relativt lite for å begrense skadeskyting.

En viktig grunn til Miljøverndepartementets passivitet er nok hensynet til de berørte menneskene. Her gjelder det ofte lystjegere som er på jakt etter underholdning, spenning, nye opplevelser osv. Hvor mange her i landet som har vist interesse for jakt, fremgår av Statistisk Sentralbyrås statistikk, som viser at om lag 450 000 norske borgere har avlagt jegerprøve og er registrert i jegerregisteret. Det sier seg selv at ingen miljøvernminister – uavhengig av hvilket parti vedkommende tilhører – våger å foreslå omfattende jaktrestriksjoner som effektivt vil begrense skadeskyting av dyr og fugler. Enhver minister som for eksempel foreslo langt strengere regler for småviltjakt og drastiske skjerpelser i reglene for skyteprøven på storvilt, ville straks bli skadeskutt bl.a. av jegerforeninger.

Miljøverndepartementet er ikke bare utsatt for press utenfra. En må også regne med at departementet har interessegruppenes synspunkter representert i noen av sine underordnede enheter eller miljøer i tilknytning til dem. For eksempel er det nok mange lystjegere innenfor miljøetatens tufter.

Samme hvilket departement som overtar det øverste ansvaret for dyrevern, kan vi ikke forvente store departementale initiativ. Men la oss inderlig håpe at det finnes et departement som ikke er fullstendig lammet av allestedsnærværende interessegrupper, ikke så lammet at selv de minste fremskritt vil bli stanset. Kanskje Justisdepartementet er det departementet som er minst nissifisert.

Administrative rokeringer i regjeringsbyråkratiet kan være bra, men har begrenset verdi. Det er nødvendig i tillegg å mobilisere aktive motkrefter til de interessegruppene som i dag får dominere offentlig dyrevern: Det trenges mer opplysningsarbeid, gode argumenter, appell til folks hjertelag, organisering av kampanjer. Her er noen ord av Henrik Wergeland:

Nisser og dverge bygger i berge;
Men vi skal mine dem alle her ut.

Kåre Knutsen