Viser arkivet for stikkord dyr

Hyllest til Lillomarka

Hyllest til Lillomarka

Melodi : Jeg er havren

Fra ditt slott på Groruddalens topp
Stolt du lokker oss til bær og sopp
I ditt mangfold mange har deg kjær
Verne om deg vil fra fjern og nær

Skogens kjøkken åpen for enhver
Din portal med stier, veier, trær
Lyser opp blant elver, vann og tjern
Gjedda danser sving i Lusevann

Grønn og fager, vakker – hvit av sne
Skifter farger – drakt hver høst og vår
Gjøk og trost med fink – de jager frost
Skogsorkester – Romtjern full av frosk

Alunsjø inngjerdet – fangenskap
Her sitt opphav Alnaelva har
Drømmen er fri flyt til Oslofjord
Drømmen knust – den ble fra maktens bord

Huken pukkverk – asfalt – pukk og møkk
Du med mange stoppet, fikk en støkk
Jobbet støtt – så mange har deg kjær
Verne om deg vil fra fjern og nær

Gunn Pound

Dyrevernet på flyttefot

Mange mener at ansvaret for dyrevern bør flyttes ut av Mattilsynet. Begrunnelsen er at Mattilsynet prioriterer maten, dyrene kommer i andre rekke. Til stadighet kreves det at dyrevernet må utgjøre et eget organ. Jeg er enig i at det er behov for en omorganisering, både av arbeidet med utarbeidelse av regler om dyrevelferd, kontroll med at reglene overholdes og praktisk innsats. En utredning bør snarest settes i gang, ikke minst er det viktig å klarlegge hvordan etaten kan organiseres ute i distriktene, og hvordan det kan bli et effektivt samarbeid med politiet.

Det er også et utbredt krav at det organet som tar seg av dyrevern ikke skal være underordnet Landbruksdepartementet, slik Mattilsynet er nå. Begrunnelsen for en frigjøring fra Landbruksdepartementet er nok ofte at dette departementet har en tendens til å stanse dyreverntiltak som kolliderer med bøndenes interesser.

Jeg er enig i at dyrevernet ikke bør sortere under Landbruksdepartementet. Men det spørs om noe er vunnet ved en flytting til Miljøverndepartementet, slik mange foreslår.

Og mannen ville fra nissen flytte,
men reisen ble dog til liten nytte,
for høyt fra vognlasset nissen lo,
vi drar til nisseland nummer to.

Det er mye bra å si om Miljøverndepartementet. Men en bør gjøre seg klart at etter en overflytting dit, vil Miljøverndepartementet i realiteten ikke få styre dyrevernet alene. Landbruksdepartementet vil nok kreve en hånd på rattet, f. eks. i form av en underforstått regel om at deres departement og samarbeidende organer skal konsulteres tidlig i utarbeidelsen av viktige nyordninger. Dette i tillegg til at Landbruksdepartementets organer kan få frem sitt syn via reglene om høring. Og uavhengig av alle regler vil ethvert stridsspørsmål mellom de to departementer hurtig bli en sak for Regjeringen eller de politiske partiene. Sammenlikn f. eks. med de diskusjonene som foregår forut for konfliktfylte miljøpolitiske avgjørelser.

En bør også merke seg hva slags bondeinteresser som Miljøverndepartementet vil måtte hanskes med etter at det overordnede ansvar for dyrevernet er overført fra Landbruksdepartementet. Bøndenes interesser er i mange tilfeller dypt sammenvevd med interessene til millioner av forbrukere som ønsker billige animalske produkter. Når en har dette klart for seg, innser en at Miljøverndepartementet i forhold til fabrikkmessig husdyrhold, ofte vil bli en saksbehandler for høyere makter som er opptatt av utsiktene for et godt valgresultat.

For å få et inntrykk av hva vi kan vente oss etter at Miljøverndepartementet eventuelt har overtatt det overordnede ansvar, er det også viktig å iaktta hvordan miljøvernetaten i dag forsømmer seg i forhold til dyr. Det er nemlig slik at Miljøverndepartementet allerede har et visst ansvar for _ville _dyr. En merker seg særlig at viltloven administreres av dette departementet. Det får dermed ansvar for jakt og fangst og dessuten innfanging og ringmerking av fugl. Nevnes bør også at Miljøverndepartementet skal være pådriver overfor andre myndigheter når det gjelder regjeringens mål.

La oss se litt nærmere på Miljøverndepartementets holdning til jakt, særlig elgjakten. Mange elger utsettes for store plager under jakten. Selv etter et mønstergyldig sideskudd mot en voksen elg hvor begge lunger blir perforert, vil dyret gjennomsnittlig tilbakelegge 65 meter før det faller. Skudd kan i visse tilfeller ende i vomma, og elgen kan da leve i flere timer. Skudd i ryggmargen gir lammelse av musklene, men ikke bevissthetstap. Skudd i nakkesøylen gir rask død, men dersom en feilberegner plasseringa av nakkesøylen med 3 cm kan en skyte av luftrøret. Dyr som er truffet men unnslipper jegeren, risikerer en langsom død på grunn av betennelse i såret eller manglende næringstilgang. Også under småviltjakten er det skadeskyting, f. eks. ved at ryper unnslipper med hagl i kroppen. Men Miljøverndepartementet gjør relativt lite for å begrense skadeskyting.

En viktig grunn til Miljøverndepartementets passivitet er nok hensynet til de berørte menneskene. Her gjelder det ofte lystjegere som er på jakt etter underholdning, spenning, nye opplevelser osv. Hvor mange her i landet som har vist interesse for jakt, fremgår av Statistisk Sentralbyrås statistikk, som viser at om lag 450 000 norske borgere har avlagt jegerprøve og er registrert i jegerregisteret. Det sier seg selv at ingen miljøvernminister – uavhengig av hvilket parti vedkommende tilhører – våger å foreslå omfattende jaktrestriksjoner som effektivt vil begrense skadeskyting av dyr og fugler. Enhver minister som for eksempel foreslo langt strengere regler for småviltjakt og drastiske skjerpelser i reglene for skyteprøven på storvilt, ville straks bli skadeskutt bl.a. av jegerforeninger.

Miljøverndepartementet er ikke bare utsatt for press utenfra. En må også regne med at departementet har interessegruppenes synspunkter representert i noen av sine underordnede enheter eller miljøer i tilknytning til dem. For eksempel er det nok mange lystjegere innenfor miljøetatens tufter.

Samme hvilket departement som overtar det øverste ansvaret for dyrevern, kan vi ikke forvente store departementale initiativ. Men la oss inderlig håpe at det finnes et departement som ikke er fullstendig lammet av allestedsnærværende interessegrupper, ikke så lammet at selv de minste fremskritt vil bli stanset. Kanskje Justisdepartementet er det departementet som er minst nissifisert.

Administrative rokeringer i regjeringsbyråkratiet kan være bra, men har begrenset verdi. Det er nødvendig i tillegg å mobilisere aktive motkrefter til de interessegruppene som i dag får dominere offentlig dyrevern: Det trenges mer opplysningsarbeid, gode argumenter, appell til folks hjertelag, organisering av kampanjer. Her er noen ord av Henrik Wergeland:

Nisser og dverge bygger i berge;
Men vi skal mine dem alle her ut.

Kåre Knutsen

Det blir servert dårleg etikk på mange festbord rundt jul og nyttår

*
Når ein veit korleis produksjonen går føre seg, er det vanskeleg å forstå korleis kalkun kan kallast festmat. Bryr folk seg eigentleg?
*

  • Folk veit nok om fjørfehald til å vite kva dei serverer når dei serverer kalkun. Å servere kalkun, er å bevisst nytte eit produkt ein veit har sitt utspring i betenkelege produksjonforhold.
  • Ein skulle legge litt energi i å servere gjestane sine festmat. Det er trass alt berre jul og nyttår ein gong i året. Spander på gjestene dine skikkelig mat neste gong. Det er dårleg stil å servere gjestane halt mat frå dyr med dårleg helse

Hos mange står kalkun på festmenyen.

På sine nettsider skriv Nortura dette: «- fra råvarer til merkevarer. Norges ledende aktør innen kjøtt og egg. Vi leverer landets fremste merkevarer. Nortura er en garantist for at forbrukeren får et mangfold av kvalitetsprodukter med likeverdige tilbud i hele landet».

Merk deg «landets fremste merkevare». Slagord og biletbruk er heftig nytta for å skape historier om produkta dei ønskjer å selgje deg, men slagorda i marknadsføringa av norske fjørfe kunne vel knapt vore lengre frå røynda.

Det folk vil ha: Landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp) sa på eit møte i Småbrukarlaget tidleg i november, at det er avgjerande for landbruket å levere det forbrukarane vil ha: «Vi er heilt avhengig av å ha eit godt forhold til forbrukarane. Forbrukarane vil ikkje finne seg i at vi politikarar skal bestemme kva folk skal ha på tallerkenen», sa Brekk til landsmøteutsendingane. (Nationen 5. november 2011). Brekk snakka vidare om at legitimiteten til bøndene avheng av at ein leverer det forbrukarane etterspør.

Spørsmål: Vil norsk fjørfe behalde sin legitimitet om forbrukarane visste meir om korleis produksjonen går føre seg? Er fjørfeproduksjonen slik den går føre seg i dag, det forbrukarane vil ha?

Fakta: Fjørfe i Norge er ikkje friske dyr som ville sprunge rundt på tunet med kyllingar om dei fekk lov. Det er dyr som er avla opp for eit liv på betong.

Kalkunar: greier ikkje pare seg naturleg fordi dei er for feite. I naturen utan evne til formeiring, og med store, unaturlege kroppar, ville dei effektivt utrydda seg sjølv. Grunna overvekt slit dei med hofteleddsproblem. Det er difor kalkunar i fangenskap verkar svært rolege. Dei har for vondt til å røre seg.

«Kalkunar sliter med halthet og sirkulasjonsforstyrrelser. Helseproblemene skyldes den hurtige veksten, som nesten er fordoblet i løpet av de siste 25 år. Verken hjerte-/karsystemet eller skjelett- og seneapparatet utvikles proporsjonalt med kroppsstørrelse og -tyngde. Ein periode på 1990-tallet oppsto omfattende problemer med at kalkunenes hud revnet på grunn av forets sammensetning. Det benyttes kunstig inseminasjon, da fuglene ikke er i stand til å pare seg naturlig». (Kilde St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd).

Spørsmål: Korleis kan ein kalle kalkun produsert på denne måten for festmat?

Reklamen: «Prior har produkter av kylling, kalkun og egg. Med den nye visjonen ‘Gjør livet lysere’ tilbyr vi deg sunn og trygg mat som vil gi forbrukerne gode matopplevelser, og være tilpasset den moderne forbruker. Prior skal gjøre livet enda lysere på alle norske fest- og kjøkkenbord». (Prior, www.nortura.no)

Industrielle verpehøns. Verpehøns kan ikkje lenger ruge. Rugeeigenskapen er bortavla fordi høner som ruger, tar ein verpepause, ergo må eigenskapen bort. Å ta verpepause er uøkonomisk i ein industri der eitt egg skal leggast kvar dag, året rundt. Hønene sit fjørlause i bur, eller oppvarma hallar, ingen av alternativa særleg hensiktsmessige med tanke på dyrevelferd.

Om dyrevelferd skriv Nortura: «gjennom mange år har (det) vært stort fokus på dyrehelse i Norge. Både gjennom avlsarbeid og annet forskningsarbeid, samt aktiv deltagelse og ønske om forbedring ute hos produsentene.»

Broilerkyllingar: toler ikkje fri mattilgang, evne til matregulering er øydelagd gjennom avl. Ein har avla fram dyr som berre toler å ete førti prosent av det dei hadde sett til livs om dei fekk fri tilgang til mat. Grunna matrestriksjonane går dei konstant svoltne. Det er desse kyllingane som skal, ifølge Prior, «lyse opp» ditt middagsbord.

Etterlysing: bevisste forbrukarar. Men ein høyrer sjeldan frå forbrukarane. Forteljingane om norsk fjørfeproduksjon si fortreffelegheit er vel det nærmaste ein kjem indoktrinering. Der finst ulike forklaringar: Forbrukarane føler seg makteslause, dei trur på historiene om fjørfenæringa eller dei bryr seg ikkje.

Eventuelt manglar dei informasjon. Det er så vasstette skott mellom næringar og forbrukar at ein nesten må vere dyrlege for å få innsikt i kva som går føre seg.

Problem: Det er vanskeleg for forbrukar å stille krav når forbrukar ikkje får tilgang til informasjon om kva som skjer i næringane.

Fakta: Prognosene for 2011 viser at cirka halvparten av kraftfôret vi nyttar i Norge i år, vil vere importert. Totalt 900. 000 tonn. (Kilde: SLF og NILF). Norge beslaglegg 2,5 millionar dekar mark utanfor Noregs grenser for produksjon av kraftfôr. Kraftfôrproduksjonen er driven av, og prisane haldne nede, ved bruk av sosial dumping.

Fjørfenæringa baserer seg eine og aleine på kraftfôr som mat. Kvitt kjøt som kjem frå kraftfôretande fjørfe er ikkje betre for helsa di enn raudt. Det er kvitt kjøt frå fjørfe på naturleg grasdiett som er helsefremjande, men dette forskingsfunnet er for mange ein godt bevart hemmelegheit. Kanskje ikkje utan grunn all den tid eit krav om grasbasert fjørfeproduksjon ville slå beina under næringa slik den er i dag.

I den framlagde landbruksmeldinga ser det ut til at fjørfenæringa vil halde fram som den stevnar. Sidan forbrukaren etterspør fjørfe, vil det bli det dei får. Under dekke av at utgiftene må haldast nede, vil produksjonsforholda forbli som dei er.

Etterpå vil forbrukaren få skulda. Fjørfenæringa produserer trass alt berre det folk vil ha. Metodane dei brukar, eller etikken, er i følge næringa gode nok. Men vi er etter kvart ganske mange som ikkje ønskjer å ete søppelkjøt frå sjuke dyr på nyttårsafta.

Spørsmålet eg stiller meg er dette: Kan norske industrikalkunar kallast for festmat? Eg hadde aldri servert slik mat til eit festmåltid.

Og så til forbruker, eit lite piskeslag:

Mange er opptekne av hunden sin. Den skal ha det bra. Men dei er ikkje så opptekne av at dyra dei et ved høgtidene skal ha hatt eit godt liv. Dette har sitt utspring i anten ignorans eller kompetanseløyse. Eit av to. Der finst få andre forklaringar, og ingen av dei stiller konsumenten i eit godt lys. Folk veit nok om fjørfehald til å vite kva dei serverer når dei serverer kalkun. Å servere kalkun, er å bevisst nytte eit produkt ein veit har sitt utspring i betenkelege produksjonforhold.

Ein skulle legge litt energi i å servere gjestane sine festmat. Det er trass alt berre jul og nyttår ein gong i året. Spander på gjestene dine skikkelig mat neste gong. Det er dårleg stil å servere gjestane halt mat frå dyr med dårleg helse;) Billeg er det også. Altfor billeg til å matche eit festbord.

Tenk på dyrevelferd i 2013. Velg bort fjørfe. Einaste kalkun som kan anbefalast med tanke på dyrevelferd, er meg bekjent Homlagarden.

Fakta Kalkun

Kalkunar for kjøttproduksjon vert importerte som daggamle foreldredyr frå Storbritannia. Desse legg rugeegg som i andre generasjon blir slaktekalkunar.

Kalkunar vert produserte anten som porsjonskalkun (julekalkun) eller foredlingskalkun som vert skorne ned og gir opphav til ulike kjøtprodukt (kalkunfilet, pålegg, pølser etc.)

kilde: dyrevelferd.no

På markedet i Nasarpur, ein times hasardiøs køyring nord om gigantbyen Hyderabad, står desse to trekkoksane til salgs. Dei er svært vakre. Pynta med bjeller og reine og pene. Dei lyer kvart vink frå eigaren, og bevegar seg sakte bortover i rolig gange. Dei trekker plog i risåkeren, og vogn langs vegane.

Andhra Pradesh, India. Foto Anne Viken all rights reserved.

Les reportasjen om indiske myndigheter som ønsker å utrydde lokalt tilpassa husdyrrasar til fordel for høgtytande rasar som Holstein “her”:

http://anneviken.blogspot.com/2009/06/den-grnne-revolusjonen-frte-hytytende.html

Raudt er opptekne av heile Noreg

Primærnæringar og industri, basert i hovudsak på lokale naturressurar, har vore grunnlaget for ein desentralisert busetnad i Noreg. Raudt vil ha eit sterkt lokaldemokrati og sterke lokalsamfunn. Dette er den beste garantien mot miljøskadeleg verksemd og skadeleg sentralisering.

Raudt meiner at lokale ressurar i hovudsak skal danne grunnlag for arbeid og produksjon i den delen av landet der ressursane finst. Rødt arbeider for at energilova vert oppheva og at all energiproduksjon og -distribusjon vert underlagd samfunnsmessig styring. Ressursane i utmark må forvaltast i eit samarbeid mellom staten og lokalsamfunnet som utnyttar dei. Markedstekinga er eit stort hinder for eit reelt lokaldemokrati. Raudt arbeider for avvikling av alle kommunale føretak (KF) og aksjeselskap.

Raudt meiner at statleg fullfinansiering av oppgåver som vert lagt til kommunanee trengst for å få eit levande lokaldemokrati. Staten må fullt ut dekkje kostnadene for lovpålagte oppgvåer som er gitt til kommunane. Raudt arbeider for at staten skal slette gjelda kommunane og fylkeskommunane har pådrege seg gjennom fleire år med sveltefôring og stadig fleire tildelte oppgåver frå staten. Raudt vil gjeninnføre statleg øremerka midler til skulen, men vil og ha større grad av frie inntekter som kan gi rom for lokale prioriteringar.

Oppgåver og ansvar bør desentraliserast, slik at dei vert løyste nærast mogleg brukarane av velferdstenestene. Oppgåver som krev stor grad av samordning mellom fleire kommunar, bør løysast gjennom interkommunalt samarbeid utan at dette må gå på kostnad av folkevald styring. Statlege oppgåver som i dag ligg hos fylkesmannen, bør ein vurdere å overflytta til fylkeskommunen eller til kommunen, med unntak av oppgåver som handlar om tilsyn og kontroll. Raudt vil dessuten forhindre tvangssamanslåing av kommunar og fylke og oppretthalde talet på folkevalde representantar i kommunestyre og fylkesting.

Raudt er for eit sterkt landbruk som driv innanfor økolgoisk forsvarlege rammar. Raudt vil stoppe nedskjæringane i overføringane til landbruket, og meiner at landbruksoverføringane over landbruksavtalen må vere for arbeidet bonden gjer, og ikkje gå til profitt for bedrifter som gjødselgiganten Yara. Støtteordningane bør fremme kombinasjonsdrift. Økologisk jordbruk, skogbruk og reindrift må bli oppmuntra gjennom særskilde støtteordningar. Kjøttproduksjonen må i større grad bygge på lokale ressursar, og mindre kraftfôr. Raudt arbeider for å hindre sentralisering av meieri og slakteri.

Gjennom veterinæravtalen har EU-tilhengarane sikra at norsk landbruk heilt unødvendig vert utsett for sjukdommar som eit grensevern vil førebyggje. Raudt vil stoppe nedbygginga av importvernet på matvarer. Me seier nei til WTO- og EU-tilpassing. Noreg må seie opp veterinæravtalen med EU og gjeninnføre grensevernet for mat og levande dyr.