Eg meiner at Noreg har ein moralsk plikt til å produsere ein større del av maten vi eter sjølve. Som samfunn treng vi dessuten større mattryggleik. Det er fullt forståeleg at både Bondelaget og Småbrukarlaget har brote forhandlingane med staten i landbruksoppgjeret. Eg stør bøndene sine protester 100 prosent.

På Nationen.no er det fleire bilete frå protestene til bøndene.

Det er ein del folk, særleg på høgresida, som no kjem med misvisande informasjon om kva ein bonde tener, til dømes på baksida av Finansavisen 15. mai 2012. Det einaste som er relevant når det er landbruksoppgjeret som er tema, det er kor mykje bøndene tener på å vere bønder. Mange bønder har også anna arbeid i tillegg til å vere bonde, men inntekta dei får frå dette arbeidet kan jo ikkje nyttast som argument i landbruksoppgjeret. Det må jo vere eit mål å ha flest mogleg heiltidsbønder.

Alle burde skaffe seg og lese den strålande boka ‘En nasjon av kjøtthuer – Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk’ (Forlaget Manifest) skreve av Espen Løkeland-Stai & Svenn Arne Lie. Eit viktig utdrag frå boka: “Norske bønder blir stadig mer avhengig av inntekter fra andre jobber. (…) I 2009 hadde norske bønder, ifølge SSBs statistikk, i gjennomsnitt 136 000 kroner i næringsinntekt per bruk. Dette var 11 000 mindre enn året før.”

Dei reelle inntektene til bøndene har stått bom stille siden 1978. Difor er det ikkje rart når Romerikes Blad på forsida si kan fortelje at “217 romeriksbønder har gitt seg siden 2005″. Eg ser ingen grunn til at ikkje bønder skal kunne tene ein gjennomsnittleg industriarbeidarlønn på å vere bonde. Eg stør Bondelaget og Småbrukarlaget

Det har vorte temmeleg tydeleg at regjeringa ikkje står opp for bøndene sine interesser. Difor er det særs forståeleg at bøndene varslar storaksjon 21. mai.

Bondeorganisasjonane har levert eit krav til staten om et landbruksoppgjer med ei ramme på 2,2 milliardar kronar. Staten må innfri dette kravet. Det er naudsamt med ei auke i tilskota som får fordi dei produserer mat som er stort nok til at bøndene kan vere heiltidsbønder og ha ei like høg lønn som ei gjennomsnittleg industriarbeidarlønn.

Anders Hamre Sveen, vara til landsstyret i Raudt

I går var det en grisebonde på Dagsrevyen som klaget sin nød. Han kan ikke leve av grisene sa han.
I nabolaget her forsøkte tre grisebønder å lage en felles låve for alle grisene sine. Hensikten var effektivisering.
Men bøndenes organisasjon gav naturligvis ikke lov til det. Effektivisering er tabu, mer penger av staten er det eneste dere tenker på.
Dere snakker om solidaritet, men burde ikke den gå begge veier, dvs effektivisering av dere og vi får billigere mat?

Jeg bare spør

Hva skjer med forhandlingsklimaet mellom samfunnsgrupper og det offentlige? På generelt grunnlag er det grunn til stille dette spørsmålet. Landsbruksoppgjøret havnet i brudd – nær sagt før det hadde begynt. Da må det være noe fundamentalt feil med forhandlingsviljen – hvor hensynet til provokasjon/ mistillit går foran viljen til å finne gode partsløsninger.

Parallelt med landsbruksoppgjøret er det opplyst at aksjonærene i gjødselprodusenten Yara tar ut omtrent det dobbelte i utbytte som det kronebeløpet som tilbys bøndene i landsbruksoppgjøret (Nasjonen 11.05.2012). Betyr det at landbruket i Norge fordyres unødig gjennom overprising på eksempelvis gjødsel (men sikkert på annet produksjonsutstyr)? Overprising som i tilfelle fordyrer produksjonen av matvarer.

De kjempestore fortjenestene til ”matvarebaronene” (matvarekjedene) viser for det første hvor makta ligger vedrørende matvareproduksjon – den er privatisert. Ingen har greid å tjene seg styrtrike raskere enn matvarebaronene i Norge i nyere tid. For det andre viser fortjenestene til ”matvarebaronene” at det skjer en urimelig skjevdeling av fortjenestene på store deler av matvareproduksjonen i disfavør produsentene. Summen av ovennevnte er det den enkelte forbruker som må betale – og prisene på matvarer i Norge er blitt så dyre – beklageligvis – at mange finner det mer lønnsomt å reise til Øst-Europa på handel.

Matvareproduksjon er en del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. Det er ganske ille at staten tilsynelatende ikke har et visst demokratisk grep om matvareproduksjonen og tilgang på mat til befolkningen! Politikere, matvareprodusenter og distribusjon/ utsalg må i denne forbindelsen ta et samfunnsansvar – og løsrive seg fra Margareth Thatchers (tidligere statsminister i Storbritannia) filosofi om at “Det finns ikke noe slikt som et samfunn, bare individer – som arbeider for sine egne interesser” (privat kjedemakt).

Hva kan vi lære av bruddet i landbruksforhandlingene? Det er nå oppstått en virkelig grunn til å stille spørsmålet om man ikke må både tenke og handle nytt innenfor landbruk (produksjon), foredling/ distribusjon, og matvarekjedenes makt – dvs tenke helhetlig og geografiske avstander ut fra beredskapshensyn? Det handler om å ta samfunnsansvar! Det betyr samtidig at man må ta et oppgjør med markedsliberalismen og regnskapssystemene underlagt New Public Management-filosofien i matvarespørsmål – dvs et oppgjør med tenkningen om Norge består av ”bare individer – som arbeider for sine egne interesser”! I spørsmål om tilgang på mat til befolkningen må vi tenke fellesskap!

Eigarmeldinga om Posten er eit kraftig angrep på posttenestene i Noreg. Den opnar for enda fleire nedleggingar av postkontor i Noreg. Om framlegget om å legge ned 149 postkontor går igjennom vil 1000 jobbar forsvinne.

Det er tragikomisk at Senterpartiet på si nettside no skriv at stortingsmeldinga om Posten Norge AS og framlegget til endring av lov om Posten si bankplikt «Sikrer godt og likeverdig posttilbud i hele landet». Post i Butikk (PiB) er privatisering, og er dessutan ein mykje dårlegare teneste enn eit postkontor.

Regjeringa må rydde opp i Posten, og stanse dette angrepet på posttenestene, som verken er til det gode for dei tilsette i Posten eller resten av innbyggjarane i Noreg.

Regjeringa må dessutan stanse somlinga når det gjeld prosessen med å nytte reservasjonsretten mot EU sitt 3. postdirektiv. Vedtaket om å reservere seg kan ikkje bety noko anna enn at Noreg skjermar eigne posttenester for konkurranse utanfrå, samtidig som ingen norske selskap, verken offentlege eller private, kan ta del i postmarknadene i andre land. Det finst derfor ingen gode grunnar for somlinga til regjeringa.

Vidare må det bli slutt på bruken av vikarbyrå og andre former for innleie av arbeidskraft i Posten. Posten må dessutan slutte med angrepa på faglege rettar gjennom tariffhopping. Det kan ikkje aksepterast at omorganiseringar i Posten gjev dårlegare faglege og sosiale rettar for dei tilsette. Leiinga i Posten har ikkje noko med kva for forbund dei tilsette i Bring vel å organisere seg i. Alle ledd i Posten Norge må så klart trekke fagforeiningskontingent for alle dei tilsette som er fagorganiserte, uavhengig av kva for slags fagforbund dei vel å vere medlem av.

Anders Hamre Sveen, vara til landsstyret i Raudt

Tilbodet frå staten til bøndene i jordbruksforhandlingane er på 900 mill kroner. Dette er milevis unna kravet frå oss bønder, som var på 2,2 mrd. Breim Bondelag har omtala landbruksmeldinga som positiv, med mange gode målsettingar og intensjonar. Meldinga har faktisk skapt optimisme og tru på at politikarane endeleg har teke svak økonomi og bruksnedlegging på alvor. Når manglande verkemiddel og konkrete tiltak har blitt etterlyst i meldinga, har det heile tida vore peika på at dette kjem under jordbruksforhandlingane. Etter at vi har delteke på informasjonsmøte om meldinga med Lars Peder Brekk, so fekk vi følelsen av at no kjem der eit lite løft i heile landbruket, snakk om mageplask ! Når tilbodet til bøndene totalt manglar dei verkemiddel som skulle gje bøndene eit løft økonomisk so må dette kallast eit svik. Det er eit svik mot oss som bønder og eit svik mot forbrukarane, som er klare på at dei ynskjer trygg norsk kortreist mat.

Når ein ser litt på kva som ligg i tilbodet so er det berre 625 mill som er inntektsskapande, og over halvparten av dette er igjen knytt til auka målpris, som vi ikkje på nokon måte er garantert å greie å hente ut i marknaden. På mange måtar kan ein seie regjeringa si vilje til auka lønnsemd i landbruket, og dermed auka matproduksjon, er 227 mill som er auken i budsjettmidlar frå 2012 til 2013. Og dette rimar dårleg med å oppfylle målsettingane i meldinga.

Dersom vi ser vekk frå landbruksmeldinga , hadde vi faktisk anbefalt at ein no gjekk til forhandlingsbordet. Men no har faktisk regjeringa kome med denne meldinga og då var det skapt forventningar. Mange bønder har sete på gjerdet når det gjeld investeringar grunna svak økonomi, og desse får vi diverre ikkje med vidare dersom dette oppgjeret skal danne malen for dei komande åra.

Derfor anbefalar vi forhandlingsutvalet om å gå til brot utan forhandlingar. Vi må markere at vi ikkje vil vere medansvarlege, når vi så tydeleg ser at dette jordbruksoppgjeret ikkje oppfyller målsettingane i landbruksmeldinga i det heile teke. Staten får stå aleine i skammekroken !!!

Helsing Breim Bondelag
v/Anders Felde

Norske lakseelveiere har vært på studiebesøk i Skottland for å lære fra verdens eldste og kanskje beste forvaltning av lakseelver, i hvert fall hva gjelder laksestammens vilkår.

De er blitt fasinert av at river Dee har ansatt egen biolog som overvåker elven, antall gytende laks, lakseyngel, overleving, forsituasjon og økologisk situasjon i elven. Det høres meget bra ut og som leder for en fagforening som alltid peker på behovet for mer kunnskap og kunnskapsbasert forvaltning, må jeg si at jeg liker tanken.

Forvaltningen av laksestammen må være kunnskapsbasert. Beskatning bør avpasses etter stammen størrelse og vitalitet. Pleie av elven og laksen som lever der bør gi en sunnere og større laksestamme som igjen vil kunne gi større fangster både i antall og størrelse. Elveeierne er nok utvilsomt fristet av muligheten til et bedre marked. River Dee er en av verden mest berømte lakseelver og det er nok ikke billig å fiske der. Absolutt ikke en aktivitet for hvermansen.

Norsk lakseelvforvaltning har fokus på at det tilbys laksefiske som lavterskelstilbud for alle som er interessert, uansett størrelsen på pengepungen. Det er typisk at det allerede i idéfasen ropes etter offentlig finansiering av biologene. Det kan tenkes at det er en god ide, men det setter noen rammer for stillingene og hvilke mål de skal jobbe etter.

Først og fremst vil det offentlige ønske at laksebiologer organiseres i en allerede eksisterende organisasjon. Statens Naturoppsyn peker seg ut som en naturlig kandidat. De er allerede organisert under Direktoratet for naturforvaltning og har bredt ansvar i forvaltningen av norsk natur.

Dernest bør forvaltningen av lakseelver sørge for at det tilbys fiske til et bredt lag av folket. Noe annet vil ikke bli akseptert av politikere som er opptatt av fiske og friluftsliv som trivsels- og helsefaktor.
Noe av problemet for lakseforvaltningen er det som skjer før fisken kommer opp i elvene.

Oppdrettanleggene medfører en smitterisiko for sykdommer og parasitter, samt fare for genetisk forurensing på grunn av rømming. Biologer med ansvar for lakseforvaltning bør absolutt også ha mulighet til å overvåke tilstanden i laksenæringen slik at man kan se utfordringene i sammenheng. I laksenæringen overvåker allerede mattilsynet tilstanden. Her må noen forvaltningsmessige grenser gås opp. Et samarbeid mellom SNO og mattilsynet bør være mulig selv om de ligger under hvert sitt departement som ikke alltid kommuniserer like bra. Når det gjelder laks bør målene for Miljøverndepartementet og Mat og Landbruksdepartementet være felles.

Om elveeierne finansierer stillingene selv, kanskje i samarbeid med oppdrettsnæringen, står de friere i organiseringen, men målene bør være de samme. Jeg vil oppfordre disse to næringene til ikke å lene seg for mye på det offentlige i denne saken. Vis at dere tar ansvar selv!

Virkningene av at NSB i 1996 ble delt i henholdsvis Jernbaneverket og NSB BA – og NSB AS fra 2002, og videre oppsplittingen i en rekke underselskaper, kommer etter hvert til overflaten. Den gangen Norge hadde et jernbaneselskap (NSB), kunne personell, materiell mv brukes fleksibelt, og dermed til lang lavere totalkostnader enn det kunder (samfunnet) må betale for i dagens tjenester. I Norge bor det ca 5 millioner mennesker – med dets topografi. Oppsplittingen av NSB som forvaltning – både var og er en av de største innenrikspolitiske feilgrep som er gjort i forhold til ønsket om å satse på kollektivtransport!

Politikere ”ser ikke hva som skjer”!
Når politikere i disse dager uttaler at de ønsker en mer storstilt ”satsing” på jernbane i Norge, så viser det med all tydelighet at politikerne har mistet kontakten med virkeligheten. AS-ifiseringen av NSB medførte en deregulerte jernbanedriften, og har gjort at vi har fått en markedstilpasset jernbane som mer eller mindre er styrt av enkeltpersonene i styrene. På denne måten har politikerne valgt å fraskrive seg en demokratisk styring, og degradert seg selv til partipolitiske meningsytrere i jernbanespørsmål. I praksis opererer politikere mer eller mindre som lobbyister – og hvor styrene opererer uten å ha noen demokratiske vedtak bak seg – som forteller hvordan samferdselen skal organiseres/ styres. Den eneste oppgaven politikerne har beholdt, er å skrive ut ”sjekkene” (beløpene) som er bevilget på budsjettene.
Jernbaneverket (forvaltningen) er bygget ned slik at virksomheten ikke har stort mer en det personellet de trenger til planlegging, behandle anbud på utbygginger og vedlikehold, og kjøp av ekstremt dyre konsulenttjenester.

Har de politiske programposter for satsing på jernbane/ samferdsel lenger noen verdi, så lenge det viser seg at politikerne står mer eller mindre handlingslammet tilbake i jernbanespørsmål etter dereguleringen av jernbanedriften?

NSB mangler mannskap til å holde infrastrukturen i hevd!
Før NSB ble delt, hadde bedriften tilstrekkelig med folk, med fullverdig kompetanse (erfaringskompetanse), til å holde materiell og infrastrukturen i god stand. Virkningen av nedbemanningen, privatiseringen, og AS-ifiseringen, er at nå kjøres (slites) materiell og infrastrukturen så sterkt ned på standard, at man må stenge store jernbanestrekninger / ta ut togsett osv – og gjøre store omfattende kostbare utbedringer – for fortsatt skal være mulig å kjøre tog. Eksempelvis måtte Oslo S stenges for all trafikk i 2011 i hele 6 uker på grunn av behovet for vedlikeholdsarbeider. Det samme vil skje sommeren 2012. Passasjerene overføres i disse periodene til buss- og drosje-selskaper, mens godsselskapene ofte må innstille togene når linjer stenges pga vedlikeholdsarbeider. Slike innstillinger rammer godsselskapene urimelig hardt både økonomisk, og i form av sviktende omdømme. Godsselskapene fremstår på denne måten ikke som stabile og driftssikre selskaper som godskundene kan stole på. I tillegg fremmer slike løsninger økt satsing på buss-/ veitransport.

Konsulenter tar pengene – det går ut over ny satsing!
Det er opplyst at Jernbaneverket og Statens Vegvesen har brukt til sammen nær 3 milliarder kroner på (privat) konsulentbruk i 2011. Det er prisen norske skattebetalere for nedbemanningen/ oppsplittingen av NSB (Jernbaneverket) og Statens vegvesen – dvs fjerning av den kompetansen som jernbaneselskapene opprinnelig hadde! Hvor ligger lønnsomheten i en slik politikk?

Mange selskaper = dårlig totaløkonomi!
Det er opplyst at det operer en 12 – 13 godsselskaper på norske jernbanespor i dag. Flere av selskapene sliter økonomisk, og vi har sågar opplevd noen konkurser (eksempelvis Ofotbanen AS). Videre er det opplyst at årlig overføres 70 000 containere årlig fra jernbane over til vei som en konsekvens av dagens samferdselspolitikk. Dette vet politikerne, hvordan mener politikerne dag at de skal ”satse mer på jernbanen/ mer gods fra vei til bane”?

Hvem har erstattet NSBs rolle i forsvars- og beredskapstjenesten?
Tidligere utgjorde NSB en viktig del av forsvars- og beredskapstjenesten i Norge. I dag – og gjennom mange år – har vi sett at jernbaneeiendommer selges – ofte til latterlige lave underpriser til eiendomsspekulanter (eksempelvis salget av Oslo V). Min påstand er at NSBs eiendomsselskap og spekulantene bygger ned, og stenger jernbanen vekk fra havneområder og andre viktige strategiske steder som er viktige omlastningssteder for gods, samt strategisk viktige steder for fremtidig satsing på jernbane. Det svekker også forsvars- og beredskapshensynet. Dette både vet og ser politikerne, men har ingen muligheter til å gripe inn. Avkastning på salg er viktigere for å saldere budsjettene enn å satse på jernbanen.
Kan det også være slik at politikerne/ styrene har stilt altfor strenge krav til avkastninger i NSBs eiendomsselskap, og at det er årsaken til massivt utsalg av jernbaneeiendommer?

At NSB AS er blitt mer ”lønnsom butikk” en nødvendig samfunnsaktør, kan man lese av NSBs årsberetning. Det er opplyst at siden NSB ble skilt ut til eget selskap i 1996, har NSB ved utgangen av 2011 400 færre personvogner, mens de har skaffet seg 1 500 flere busser. I 1996 hadde NSB 3 841 godsvogner, mens selskapet har bare 1769 igjen ved utgangen av 2011. I 1997 hadde NSB 1 285 busser, mens de ved utgangen av 2011 har 2 819 busser.

NS*B eiendommer selges på billigsalg – til spekulanter!*
På Hamar, er det sterke krefter i gang for å selge unna store deler av stasjonstomta, og at Hamar i fremtiden skal ha bare 5 spor. I disse dager har det vært en rekke innstillinger av tog på Dovrebanen nord for Hamar, på grunn av utbedringsarbeid mellom Hamar og Lillehammer, samt ras (sperret linje nord for Berkåk). Hamar stasjon ville ikke vært i stand til å betjene disse avvikene dersom det var bare 5 spor på stasjonen. Dette pga omdirigering av tog til Rørosbanen/ hen setting av annet materiell. Hvordan skal Jernbaneverket håndtere fremtidige slike avvik dersom det blir igjen bare 5 spor?

Der det bygges dobbeltsporet jernbane i dag, er det opplyst at det legges til rette for at passasjertog skal kjøre opp mot 250 km/t. På stasjoner hvor det i dag er kryssingsspor (dvs stasjonsspor hvor tog kan møtes) – ser vi at disse fjernes i stort mon. Til og med på strekninger hvor det ikke arbeides med dobbeltspor, eksempelvis har Brumunddal og Moelv fått fjernet slike kryssingsspor.

Privat salg av NSB eiendommer – er et svik mot fellesskapets verdier!
Det er selvsagt politikernes vilje at offentliges eiendommer og verdier skal selges til spekulanter for latterlig lave dumpingpriser. Måten det gjøres på, er å sette ”private” inn i offentlige selskapers styrer, og få de samme ”privatpersonene” til å forestå utsalgene (privatiseringen) – dermed går politikerne fri fra sviket mot befolkningen gjennom at fellesskapets interesser og fremtidige inntektskilder går ut av folkets eie.

Hvor skal godstogene kjøre?
Ingen godstog kan pr i dag kjøre i hastigheter på opp til 250 km/t. Hvor skal godstogene – med hastigheter rundt 100 km/t gjøre av seg den dagen det blir dobbeltspor – og hvor kryssingsspor med muligheter for at hurtiggående tog kan passere er fjernet? I dag er det slik at godstog ikke fremføres på Gardermobanen nettopp pga hastighetsbegrensninger.
Betyr dagens utbygging av dobbeltspor/ forbedringer av plattformer på stasjoner – et dødsstøt for fremtidig befordring av gods på jernbane som følge av mangel på sporkapasitet?
Befolkningen og velgere bør bli informert om hvor eventuelt gods skal fremføres når togsporene med 250 km/t er ferdigstilt – mer eller mindre uten kryssingsspor. Kanskje er det en ide å beholde nåværende jernbanetraseer til godstogformål?

AS-selskapene er blitt lukkede forsamlinger – hva med folkeopplysning om hva som faktisk skjer!
Som jeg har forsøkt å belyse, er det behov for å etterlyse et helhetlig samfunnsansvar vedrørende samferdselsplanlegging, også sett i sammenheng med forsvars- og beredskapshensyn i Norge? For å få til det er det helt maktpåliggende at politikerne tar tilbake makta og styringen over jernbanen og tar et helhetlig jernbaneansvar.

Alternativet er – slik jernbaneplanen av 1977 i hovedsak la opp til – at jernbanen i Norge bare skal omfatte passasjertrafikk på triangelen Halden, Skien og Lillehammer. Underforstått at samferdsel med gods- og passasjerer skal over til gummihjul. Dersom det er det politikerne vil – så er det mer redelig å si det i klartekst – i stedet for bygge ned jernbanen i en bit-for-bit-politikk.

Folkekravet må være at samferdselen i Norge styre av og for demokratiet – ikke av og for et spekulativt marked, med intensjoner om å bygge ned jernbanen i Norge!

Fra usikre kilder er det nå opplyst at mye tyder på at det kan være inngått en hemmelig avtale mellom selskapene Breivik AS og Media ASA. Les mer…

Flere av fylkesveiene i Akrshus går gjennom gårdstun og det kan derfor oppstå situasjoner som er trafikkfarlige. Akershus fylkeskommune har derfor bevilget 5 millioner til trafikksikkerhetstiltak på gårdstun og det legges opp til at Samferdselsplanen for Akershus i årene fremover vil ha ca 15 millioner til formålet.

Større inngrep som omlegging av vei utenom gårder er kostbart, da det gjerne kreves at veien legges om i 0,5 – 1,0 km for å komme rundt et gårdstun. Totalprisen vil for slik omlegging av vei raskt komme opp i 10-20 millioner. For omlegging av grusvei på flatmark med normale grunnforhold vil meterprisen ligge på omtrent kr 10 000 og minst kr 15 000 for vei med fastdekke. Det anses derfor at omlegging av vei er lite formålstjenlig i forhold til kostnaden.

Det er registrert totalt 82 gårdstun på det samlede fylkesveinettet som er aktuelle i Akershus. Registreringen viser at det er 16 gårdstun i Follo, mens resten av de registrerte punktene er på Romerike. I Follo er det utført tiltak på de fleste gårdstun, det er allerede skiltet 40 km/t og etablert fartshumper på 12 gårdstun i Follo. Der forholdene ligger til rette for vil det også bli prioritert på Romerike. Kostnadene ved dette er anslått til å ligge på ca. kr. 130.000,- pr gårdstun.

På grusvei vil det også bli prioritert å skilte 40 km/t, men vi må se på andre fysiske tiltak enn fartshumper. Aktuelt tiltak kan være innsnevring av vegbane på hver side av gårdstunet. Dette må vurderes fra gårdstun til gårdstun. Kostnadene vil variere noe mellom de ulike gårdstun, men kan fort komme opp i størrelsesorden kr. 200.000,- pr. gårdstun.

Et annet alternativ kan være flytting av bygninger. Dette vil da bli gjort etter samme prinsipper som ved erverv av eiendom ved ekspropriasjon dersom det hadde vært nybygging av vei. Flytting av bygninger kan være mindre kostnadskrevende enn omlegging av vei, og vil heller Ikke kreve videre inngrep på eksisterende vei. Det er derfor først og fremst tiltak på eksisterende vei som bør vurderes.
Det skal være likebehandling av gårdstun, og tiltak vil vurderes ut fra fartsgrense, trafikkmengde, ulykkessituasjon, sikt, kurve, veibredde, avstand til bebyggelse og dekkstandard. En vurderingsfaktor vil også være om det er drift på de aktuelle gårdene.

Flere mindre tiltak vil gi best mulig utnyttelse av disponerte midler og sikkerhetstiltak for flest mulig gårdstun.

Vi har nylig hatt et vellykket Norges besøk av Storbritannias mektige monark Prins Charles og hans kone Camilla Parker Bowles. Gjennom statsbesøket fikk han reist med båt i Bergen og snakket med Utøya ofrene samt deltatt på en stor gallamiddag på slottet. Prins Charles, fyrste av Wales (Charles Philip Arthur George) født 1948 er den eldste sønnen av dronning Elisabeth den annen og prins Philip og den naturlige tronfølgeren i dynastiet «the house of Windsor». Gjennom en blanding av sivil og militær utdanning har han vist en betydelig interesse for alle deler av det britiske samfunnet og folk, samt kunst og arktitektur, en nyordning i monarkiet. Alle spekulasjoner om at en av hans sønner skal overta som monark når Queen Elisabeth faller fra bør legges død, da han har mest erfaring for å fylle rollen.

I sin tale til middagsgjestene var han opptatt av NATO og besøket av HMS Liverpool i Oslo og viser at militæret er en stor del av hans liv og lære. I de senere årene har han også hatt tilknytning til dyktige arkitekter, som har vært en nyorientering i monarkiet

Det finnes en bred folkelig tilslutning til hva monarkiet står for i the Commonwealth; Prins Charles sa under Norgesbesøket at «Queen Elisabeth`s achievements as monarch are remarkable.» Den som skal overta rollen kommer til et dekket bord.

I Norge har middelalderhistorien til det britiske monarkiet blitt misbrukt på Utøya av en brutal sjarlatan. Besøket viser at de kongelige ridderes innsats for å bekjempe ekstremisme på 1100 tallet, godt beskrevet i The history of british kings from 1961 som omhandler en historisk tradisjon ved Merlin, hva monarken har å bygge. Det konstitusjonelle system i Storbritannia har endret seg lite siden 1688 og nåværende maktfordelingssystem har dype røtter i historien. Som Norge er Storbritannia et konstitusjonelt demokrati, der monarken har en symbolsk makt. Storbritannia er også et parlamentarisk system med House for Lords, The High Court og The house for commons. Monarken leder den britiske Regjeringen og i britisk teori er det britiske folk, som representeres ved The Crown, som har politisk suverenitet til å velge «The United Kingdom goverment.

Monarken leder også The commonwealth of Nations som er en intergovernmental organisasjon med 54 uavhengige medlemsstater. Alle utenom Mozambique og Rwanda var del av det tidligere britiske imperiet.

Monarken skal handle alene på råd av Regjeringens minister, som ikke kan bli ignorert, og UK er derfor Regjert av Hennes majestets Regjering i Dronningens navn som har samme rolle i Commonwealth land. Som fremtidig monark må Prins Charles utføre viktige oppgaver som å åpne dører til parlamentet, underskrive lover som har passert House of Commons og parlamentet, undertegne Regjeringens vedtak og lede staten.
Forholdet til EU er også stadig på dagsorden, der monarkiet må samarbeide med EU lederne i folkevalgte Regjeringer. Monarken forventes å være politisk nøytral, er forventet til å regjerer med ikke «rule», ikke lage lover, skatter, bruke offentlige midler eller handle ufordelaktiktig for staten. Monarken handler bare på råd fra Regjeringens ministre, som ikke kan bli ignorert, og England er derfor styrt av Hennes Majestets Regjering in Dronningens navn. Monarken kan forvente å bli informert om alle aspekter om nasjonens liv av den Regjerende Regjeringen gjennom å motta Regjerings dokumenter og møter med statsministeren regelmessig. Hun kan også advare ministere, konstitusjonelt. Mange av kostnadene til den kongelige familiens offisielle reiser er møtt med «The civil list» offentlige midler godkjent av Parlamentet. Kritikk om at monarkiet mangler tilpasningsdyktighet, er utadert, udemokratisk, dyrt, assosiert ved aristokratiske privileger og etablert tenking og reflekterer Engelsk i stedet for Britisk tenking. Mange mener at monarkiet bidrar til klassedeling i det britiske samfunnet. Debatt om monarkiets rolle i konstitusjonen og samspillet mellom Overhuset og parlamentet blir derfor interessant å følge, der Prins Charles som fremtidig monark må finne sin egen rolle i historiens lys. De konservative støtter dette fullt ut.

Toryene har generelt støttet rojalist tanker og hjalp Charles II til å få suksesjon av James på 1700 tallet. King James I var også den som sa i Parlamentet 21. mars 1609; «The state of monarchy is the supremest thing upon earth; for kings are not only God`s lieutenants upon earth, and sit upon God`s throne, but even by God himself they are called Gods. I dagens parlament har vi fått en oppblomstring av Høyreradikale. Monarkiet har gjennom sin aktive standpunkttagning mot Høyreekstremisme, som også The Conservatives har, klart å demme opp for disse med klare standpunkter. Disse Unionistene fikk ingen stemmer i valget mai 2010 der de konservative fikk 36,1% og 307 av 650 plasser. Det gjør også jeg i Norge etter modell fra det britiske systemet som siden 1930 tallet i dualisme med Winston Churchill har arbeidet for å bekjempe nazismen og Høyreekstremismen. I spenningsfeltet mellom ekstremisme og politisk styring har monarkiet alltid funnet sin plass og det var den konservative Edmund Bruke som sa i 1788 at; «We have heir apparent to the Crown, such as the fond wishes of the people of England wish and heir apperent of the Crown to be. We have all the branches of the royal familiy in a situation beteween majesty and subjection, between the soverign and the subject – offering a pledge in that situation for the support of the right of the Crown, and the liberties of the people, both which extremities they touch. Derfor deltar jeg på Civitas frokostmøte 18. april om hvorvidt rasisme kun skal møtes med argumenter.

Er du ung og står ovenfor et av dine viktigste valg i livet om hva du skal bli? Det er viktig at du gjør dine riktige valg NÅ? Velkommen til Narvik eller på nett.

Byggnæringen i Norge som har en årlig omsetning på 600-700 mrd. kr trenger ny arbeidskraft både som fagarbeidere og funksjonærer (ingeniører) til å videreutvikle nye bygg og anlegg samt drifte og vedlikeholde de mange eksisterende bygg og anlegg. I de neste 5 årene vil det bli et enormt sug i markede, spesielt etter den store gruppen som nå holder på å pensjonere seg og nye EU-krav.

Innenfor bygg og anlegg vil det årlig være et behov for 500 nye ingeniører og 400 nye siviling. etter blant annet etter den store gruppen teknologer som var med å bygge opp de teknologiske Norge og som nå holder på å forlate sitt yrkesaktive liv. I tillegg trenger bransjen minst 40000 ingeniørårsverk for å gjennomføre etterslepet på 800 mrd. kr som er nødvendig for å oppgradere dagens Råtten kloakknett, jernbane i krise og et veinett i forfall.

I Norge gis det høyere utdanning innenfor byggfag ved følgende utdanningsinstitusjoner:

Høgskolen i Bergen bygg (www.hib.no)
Høgskolen i Gjøvik (www.hig.no)
Høgskolen i Narvik (www.hin.no/bygg og www.hin.no/ib)
Høgskolen i Oslo (www.hio.no)
Høgskolen i Sør-Trøndelag (www.hist.no)
Høgskolen i Telemark (www.hit.no)
Høgskolen i Ålesund (www.hials.no)
Høgskolen i Østfold (www.hiof.no)
Universitetet i Agder (www.uia.no)
Universitetet i Stavanger (www.uis)
Universitet for miljø- og biovitenskap (www.umb.no)
NTNU (www.ntnu.no)

I nord er du velkommen til å begynne og studere bygg- og anleggsfag ved Høgskolen i Narvik som er den eneste høgskolen i landsdelen som gir ingeniørutdanning på bachelor- og masternivå. Studieretning bygg er med sine 240 studenter den største studieretning ved høgskolen.

Velkommen på laget for bygg- og anleggsbransjen du Å og bli med på å designe vår felles fremtid

Jeg tenker i denne forbindelse ikke på palestinere kontra ultraortodokse jøder eller hutsier versus tutsier. Jeg er på hjemmebane, på en kjent arena, hvor det foregår et årlig spill der beitedyr skal lide da de er et lett bytte i rovdyrenes kamp for sin overlevelse. Noen brukes ikke som rein næringskilde men blir offer for drepeinstinktet hos tilsynelatende lystmordere hos enkeltindivider blant rovviltartene.
Problemstillingen med sameksistens mellom løver og lam har eksistert helt siden mennesket endret livsstil fra nomadetilværelse til å bli bofaste.
For å verne husdyr er det to prinsipper som fungerer. Fysiske stengsler mellom predator og bytte, eller sørge for at rovdyr ikke får komme inn i beitedyrsoner. Denne siste varianten forvaltes til suksess enten ved gjeting eller skyting/innfanging av rovdyr som krysser grenselinjene.
Våre representanter på Løvebakken, de norske stortingspolitikere, har bestemt at det i kongeriket skal være både levende bygder med bruk av utmarksbeite for våre husdyr og at vi samtidig skal la eksistere levedyktige stammer av våre store rovdyr.
Den politiske bestemmelsen er nå en ting, den er gjennomdiskutert og endelig vedtatt. Noe annet er forvaltningen, tiltakene ute i virkeligheten, ute på bygdene, som iverksettes ut i fra retningslinjer fra de departementelle kroker i regjeringskvartalene.
Slik jeg oppfatter det, er denne beslutningen et ønske om at man skal få i både pose og sekk. Erfaringsmessig sett er dette ofte vanskelig, og brukes som et munnhell for å beskrive en umulighet. Min påstand er allikevel, at i denne til stadig tilbakevendende gordisk knute komplekset, som vi får i fanget hver vår, er det en mulighet for å få til en løsning som ivaretar alles interesser.
Jeg har i en årrekke vært vitne til hvordan de ulike aktører innen rovdyrforvaltning og beitedyrhold forsøker å få til fornuftige løsninger på sine respektive problemstillinger. Jeg opplever alle forsøk som ulike varianter av det å skvette vann på gåsa. Vannet preller av, og gåsa stikker, så problemet er ikke løst, men problemet har flyttet seg til et annet sted.
Hva er egentlig realiteten ute i skogene, på innmark i bygdene og på fjellet for våre husdyr og rovdyr ? Jo, den er såre enkel å beskrive. Både husdyr og rovdyr benytter naturen for å finne seg mat. Rovdyrene benytter seg også av de naturgitte forhold for å etablere revir, søke trygghet og for å finne seg make. Husdyrene plasseres ut i naturen når sommeren kommer, og hentes inn igjen før snøen på nytt melder sin ankomst. Rovdyrene livnærer seg på de sylvatiske ( skogsboende ) arter store deler av året, og får seg på sommerstid ulike gavepakker presentert av bygdefolket, som åpner gjerder og kjører dyr til fjells i hopetall.
Dyrevernloven ivaretar husdyrenes interesse og beskriver ulike praktiske foranstaltninger for å sikre at dyr ikke skal lide i utrengsmål. Viltloven beskriver på sitt vis hvordan de frittlevende dyrearter skal forvaltes og ivaretas. Rovviltforliket prøver å sy sammen samhandlingsformer som skal ivareta begge lover og samtidig gjøre at den norske befolkning er fornøyd med de etiske sider ved saken.
Mange aktører har vært, og er inne med sine meninger om forvaltningen og det manes stadig til dialog, samarbeid mellom de ulike aktører og fokus på konstruktive løsninger.
I dette bildet, er det jeg, som borger av Norge, friluftsliv og bygde-Norge interessert, og med bred biologisk og veterinærfaglig bakgrunn, ramler av lasset. Jeg vender stadig tilbake til to essensielle spørsmål i den forbindelse.
Hvorfor går man ikke inn og praktisk løser problemene vi her står overfor en gang for alle ?
Hvorfor i all verden vil vi ha rovdyr gående fritt i skogene våre ?
Jeg vil nå gi mine betraktninger om spørsmål nummer to først, og til slutt skissere noen tiltak jeg mener kan være formålstjenlige vedrørende praktisk forvaltning.
Det er vel slik at Norge har forpliktet seg til å ivareta de store rovdyrenes interesser ved å ha inngått internasjonale forpliktelser vedrørende vedlikehold av levedyktige stammer av de ulike rovdyrslag. Mange rovdyrforkjempere ønsker at den naturlige fauna ivaretas, og mange finner stor glede i det å kunne oppleve og møte på ulv eller andre av våre predatorer i deres rette element. I tidligere tider var tankegangen kun praktisk rettet, og filosofien var å fjerne rovdyrene, enten ved jakt eller fangst, slik at utmarksbeitingen kunne foregå uten nevneverdig trøbbel. Som i de fleste andre tilfeller er det mange ulike meninger og holdninger til en sak, så også til hvordan folk ønsker seg å oppleve rovdyr. Noen ønsker skogene tømt for sorten, mange mener at rovvilt skal få lov å koeksistere med folk og beitedyr.
Mine forslag til avskrivning av konflikten er null-toleranse basert, og beskrives her ved to tenkte løsninger :
Dyr må ha mat. Rovdyr må skaffe seg kjøtt. Dersom det er nok småvilt, storvilt og annet spiselig som rovdyrpopulasjonene innen et område kan leve på, vil det være rom for en stabilitet av en levedyktig stamme av rovdyr inntil bestandstallet har nådd så høgt at migrasjon inntreffer. Tenker vi oss områder hvor vi definerer at det skal være viltlevende rovdyrstammer må vi se til at det er stor nok næringstilgang i disse områdene til at rovviltet ikke må søke ut av sonen for å finne seg mat eller parringspartner. Vil samfunnet at rovdyrene skal leve av naturens egne dyr, av husdyr som vi setter ut i tider av året, eller finnes det andre løsninger ? Å la naturen gå sin gang ved å akseptere at jerv spiser reinskalver og gaupa tar rådyr er det vanlige, og gir aksept i befolkningen. Å fore rovdyr med husdyr i form av dyr sluppet på utmarksbeite er ikke så stuerent, og får ofte voldsomme utslag da konsentrasjonen av husdyr ofte er stor og kan trigge unødvendige lystmord på grunn av tilgjengeligheten. Det er en kjensgjerning at det ofte er de sjuke og skadde dyr som faller i rovdyrenes klør. Det er også en kjensgjerning at det er sjuke og skadde dyr som blir kassert ved de norske slakterier, og til orientering kastes adskillige tonn i løpet av året i destruksjonscontainerne. Kjøttkontrollregelverket er strengt, i den forstand at mye kjøtt som kastes ikke alltid er til fare for folkehelsa, men finnes på skrotter som i henhold til hygieneregelverket skal kasseres. Rovdyr i dyrehager fores ikke på levende mat, og det kunne vel da være tenkelig at samfunnet kunne iverksette en ordning med foringsplasser for våre ville rovdyr ute i deres rette element ? Intensjonen om ivaretagelse av artenes gen-pool blir da tilfredsstillende hensyntatt fra norsk side og vi vil da sørge for å holde rovdyrene vekk fra beitemarker for husdyr. For dem som holder bufe, og for dem som er redd for møte med villdyr er en slik løsning frapperende. For dem som gjerne vil se rovdyr, er også dette alternativet spiselig. Det vil da være gitte foringsplasser hvor det kan legges opp til en industri rundt det å faktisk få se dyrene, istedenfor det kun å drømme om å råke på en på fjellet eller i skogen. Konsekvensen av et slikt tiltak er eventuell inngjerding av store områder eller ubetinget avskyting uten nåde for dyr som beveger seg ut av en angitt sone.
En annen løsning er i inngå i et større internasjonalt samarbeid hvor vi enten flytter eller skyter alle rovdyr i Norge, og kanskje i hele Skandinavia med og er med på å finansiere og drifte en kjempepark av våre store rovdyr og byttedyr hos store nabo Russland i øst, dersom han kan være interessert i å bruke deler av Sibir alternativt. Dersom dette ikke er politisk ønskelig eller gjennomførbart kan man vel godsnakke litt med svenskene og finnene og høre om noen av dem, mot en økonomisk kompensasjon fra Norge, er interessert i å huse hele det skandinaviske rovdyrsmenansjeri ?
Kun på denne måten kan vi sikre oss at vi aldri mer opplever interessekonflikter i rovdyr/beitenæringsspørsmålet.