Janne Kristiansen veier ikke alltid sine ord på gullvekt. I Stortingets høring 18.01.2012 skjedde det på nytt. Denne gang ble det åpnet for et gløtt inn i etterretningsvesenets fortrolige disposisjoner.

Det var tredje dråpen, den som fikk begeret til å renne over. Hun skjønte det selv, og sa opp sin stilling som vi har lest, med øyeblikkelig virkning, i Politiets sikkerhetstjeneste (PST). I den opplyste bakgrunnen ser vi først STASI-kommentaren til Daily Mail, så forsvaret av den manglende oppfølging av Breiviks bestillinger. I Stortinget denne gangen gjaldt det som nå kjent etterretningens tilstedeværelse i et navngitt land, i dette tilfelle Pakistan.

Etter vel to år i stillingen hadde Janne Kristiansen ennå ikke fullt fått absorbert byråkratiets helgarderinger og talemåter. Den kontante, direkte og personlige stil fostret av forsvarsadvokaten i rettssalen, hang fortsatt ved.

Saken har imidlertid flere sider. Vi ser nok et eksempel på at ytringer, i seg selv uten spesielt anlegg for det sensasjonelle, ofte blir tillagt en helt ny dimensjon når journalister og politikere med sans for tilstedeværelse, får satt lyskasteren på full styrke. Som Aftenpostens Harald Stanghelle formulerer det i dag: “- en bekreftelse fra en PST-sjef på en selvfølgelighet kan gjøres til en stor sak.” I dette tilfellet: Kanskje var ikke de omstridte formuleringene fra PST-lederen så viktige som det kunne se ut som.

I samfunnsperspektiv vil media med sin inntektsavhengige, sterke og jevnlig negative eksponering unektelig virke passiviserende på all dynamisk aktivitet og kreativitet. Beslutningsvegring og utsettelser, perfeksjonisme, uetterrettelighet. Prosjektørlysets nærmest demoniske potensiale er fryktet av mange.

De umåtelige samfunnskostnadene som slik praksis med nødvendighet fører med seg, er allikevel lite fremme i dagens diskurs. Omgåelsen er lite framtidsrettet. At den ikke kan karakteriseres som et spesifikt norsk problem, hjelper lite.

Kanskje finner vi mye av årsaken til medias uheldige eksponeringsregime i den dobbelterolle media selv har. De skal på samme tid være demokratiets fremste beskytter mot overgrep og uforstand samtidig som eierne stiller økende krav til leserbredde og folkelig interesse. Noen makter dette bedre enn andre.

Løfter vi perspektivet på PST-saken en smule, faller øyet uten videre på en myndig og dyktig kvinnelig jurist med en viss tilknytning til Arbeiderpartiet. Leder for gjenopptakelseskommisjonen i en årrekke. Det hun ikke kunne stille opp med var den bakgrunn som skulle gitt kompetanse til den ytterst krevende posten som leder for PST.

I ettertid skjelnes sporene noen ganger tydeligere. Kan hende hovedsaken i mindre grad gjaldt fordelene ved finpussede forklaringer til instansene hun fikk spørsmål fra.

- Det skulle ikke være slik at det meste kan tilbakeføres til en sviktende realitetssans og kunnskapssvikt hos tilsettingsmyndigheten og hos søkeren selv i løpet av tilsettingsprosessen høsten 2009.

folkogmedia